EI VIRKELIGHETSSKILDRING AV ET LITE ØYSAMFUNN
Det er få som kan finne Silda på kartet. Det er heller ikke så rart siden øya  er liten og ukjent for de fleste. Øya ligger i Vågsøy Kommune, og Stadt, Måløy og Selje er steder like i nærheten.

Øya ligger værhardt til ute i Sildagapet med det åpnet Stadthavet rett i vest. Innbyggerne har opplevd mang en stormnatt, og den mest kjente er  ”Aladdins-natta” Det var dampskipet ”Aladdin`s”  grunnstøting. Sitat som følger er fra  Morgenavisen 22 januar  1925 og en av mannskapet  forteller.

”Vi gikk til ankers tirsdags aften i Måløysundet. Det blåste da storm av syd, og onsdag morgen ved 3 tiden begynte vi å drive, og alle mann ble kalt på dekk.  Det blåste sjøråker over skipet. Ved 4-tiden om morgenen fikk vi ankrene fast  igjen på 90 favner kjetting. Men ved 6-tiden begynte spetakkelet igjen og vi begynte på nytt å drive.

Maskinen arbeidet for å holde skipet på vinden, men forgjeves. ”Draugene” og lå ved siden av oss under driften.  Mens ”Draugen” var på vei til Måløy for å hente vann og bunkers, var vi først gang i berøring med bunnen. Vi signaliserte til ”Draugen” etter hjelp, og umiddelbart etter støtte ”Aladdin” på nytt. Vi merket at vi hadde tapt begge ankrene, og det ble gitt forsert fart i maskinen.

”Draugen” førte oss til en ankerplass og holdt oss der til besetningen hadde fått rigget ut et nødanker. Da dette var gjort kom ”Draugen” oppunder oss for nærmere forhandlinger, og på ny kom vi i drift. Under ”Draugens” manøver for å assistere oss tok ”Aladdin” et skjær om babord, og ”Draugen” ble hevet mot vår stein og fikk større skade midtskips.

”Draugens” telegrafist som ville se hvor stor skaden var, tok fatt i vår ankerkjetting og tapte på en eller annen måte balansen. Han holdt seg  imidlertid  fast i kjettingen og ble holdt om bord av oss. Vi anmodet ”Draugen” om å tilkalle ”Jason” som lå i Måløy pr. trådløs, men det viste seg at radioen var ødelagt.

Da var alt håp ute og vi drev fortsatt mot land og alle mann kom på dekk og livbåtene ble gjort klare.

Det ble gitt signal med dampfløyten, og det kom folk til fra Silden. Styrbords livbåt ble satt ned, og to 30 fots ledere ble satt i land fra livbåtene. De fleste av besetningen kom i land ved beboernes assistanse.

Deretter drev plutselig skipet av igjen, og alt håp syntes å være ute for skipet og de ombordværende. ”Aladdin” drev så ned i en liten vik på Silden.

Den gjenværende del av besetningen kom så i land ved meget besvær. Kapteinen og en matros kom under skipets akterende, og det så meget farlig ut for dem. Men stedets  lærer viste seg å være en uforferdet kar. Han sprang i sjøen med en line om livet og fikk hjelpe de to i land. Han var meget medtatt etter redningsdåden og måtte hjelpes hjem.

Kapteinen ligger nu syk på Silden. Beboerne tok meget godt i mot oss og var overmåte vennlige mot oss alle. Læreren fikk for redningsdåden redningsselskapets diplom og slipsnål i gull med diamanter.”

Øya har to havneanlegg, et kunstig og et naturlig. I det kunstige havnebassenget er det bygd molo, og der legger de store fiskebåtene til. Den naturlige er mindre og blir for det meste brukt til småbåthavn. Det høyeste punktet kalles ”Varden” og måler 98.7meter. Navnet kommer trolig av at denne høyden ble brukt til vardebrenning i gamle dager, den såkalte ”jungeltelegrafen”.

Fra naturens side er øya snau med bergknauser og enkelte jordflekker innimellom. Selv om jordlappene var små, fikk folket så mye ut av dem at de hadde melk, egg, kjøtt, og delvis korn til eget bruk. Eiendommene fikk etter hvert navn etter hvordan topografien på stedet  artet seg, f.eks. ”Knausen” og ”Myra”. Disse navnene er fremdeles i bruk. På grunn av beliggenheten er det vanskelig å få trevoksten til å trives, men en og annen busk trosser  uansett vær og vind. Det finnes heller ikke noe vilt dyreliv, verken rotter, mus eller ormer.

Innbyggertallet ligger i dag på  ca 160, og disse er spredt på et areal på omkring 1 kvadratkm. Øybeboerne synes å være meget stedbundne. Barna vokser opp på øya, reiser vekk for å ta utdannelse, og mange kommer tilbake for å bosette seg. Familiene kan være uvanlig store i forhold til det vi er vant med. Ofte var hver husstand  på 5 – 10 barn. Mange av de unge beboerne har arbeid på fastlandet og drar frem og tilbake hver dag.

Fiske har vært hovednæringen gjennom tidene.  I 1. verdenskrig startet de  tranbrenneri og sildesalting, og det var en glanstid for befolkningen., men de berømte 20-årene gav seg også utslag her. Fisket var dårlig, likeså avsetningen og prisene. Beboerne har aldri vært redde for å prøve noe nytt, og i begynnelsen av 30- årene tok et av båtlagene til med forsøksfiske med trål etter flyndre på Nordland. Fangsten var bra, og avsetning og pris så ut til å ha en lovende fremtid. Dette gjorde utslag til at de fleste båtlagene fra øya rustet seg ut til dette fisket. Båtene var helst små til dette fisket, 30-40 fot, men likevel fult brukbare. Turene varte ofte 5 – 6 måneder, og fangsten ble lagt i kisten, brønnbåter ble de kalt, og levert i Trondheim. På grunn av det gode utbyttet hadde mange av fiskerne fått anledning til å skifte ut skøytene til bedre og større fartøyer på ca 50 fot.

Da krigen kom, ble disse fiskefeltene minelagt, og fiskerne måtte ta til med en ny sort fiske på sei og sildefiske på hjemlige trakter. Ganske snart viste det seg  at flere av øyboerne fikk andre ting å sysle med i krigstiden.

I begynnelsen av krigen ble noen ungdommer enige om å stjele en båt for å reise til England. I samråd med stedets lærer, morfaren min, ble kursen stukket ut. De diskuterte litt frem og tilbake om hvilken båt de skulle bruke og kom frem til at Ivar Sætren`s båt ”Stadt” var den utpekte. Han var den som hadde best anledning til å unnvære båten sin. De kom seg vel over.

Øybeboerne var ivrige etter å arbeide for fedrelandets frihet. Mons Silden som var lederen for det illegale arbeidet forteller: ” Det første som skjedde var at vi transporterte og gjemte offiserer og agenter som var på vei til eller fra England. Guttene mine var blant annet en tur til Bryggja og hentet syv offiserer og førte dem til Bremanger.

Deretter dukket agentene opp ute hos oss. Den første var en norsk kaptein som mente det ville være ideelt å ta i mot ammunisjon og våpen her på Silda. Dette var vinteren 1942, og om våren kom ammunisjonen.

Det var avtale at båtene fra England skulle komme inn til Sildagapet, og så skulle vi møte den en plass der ute. Vi var ute flere netter, men så ingenting til båten. Vi fikk senere høre at den hadde vært på vei inn, men hadde sett lyset fra lysbøyen ”Gamla” og trodde den var en tysk båt på vei ut. Båten kom igjen senere, men tok da feil av veien og havnet inne i Vetvika. Der losset de ammunisjonen. Vi fikk melding om hvor den var, og tok den inn til Silda. Det dreide seg om 30 kasser ammunisjon.

Den første plassen den ble gjemt  var under naustgulvet mitt, midt i havnen og nær kaien. Vi ville ikke ha med andre folk enn de vi visste vi kunne stole på, men vi kunne  trygt ha tatt med oss hvem som helst her ute, for vi var spart for nazister.

Vi forsto at vi måtte finne en sikrere plass for ammunisjonen. Halvparten ble tatt  til en avsides plass i Nordfjord, mens resten gle gjemt i en fjellsprekke på nordsiden av Silda. For å kunne gå til Nordfjord, måtte vi først få pass av tyskerne i Måløy. Vi rustet oss ut med snurpenot, og sa vi skulle gå etter småsei. ”Nei, gå heller etter laks” sa tyskerne å slikket seg rundt munnen og skrev ut passet De skulle bare ha vist hvilke godbiter som skulte seg i lasterommet. Det var mens vi ventet på første passet at vi fikk den første advarselen om at noe var i gjære. Den nest-eldste sønnen min ble tilsnakket av en mann som gikk for å være nazist og angiver. ”Nå må De passe Dem” sa han, men ville ikke si hva han siktet til. Vi fikk ikke lure lenge. En tid senere, 8 juni 1942 kom øya plutselig i søkelyset.

Tyskerne kom i land og plukket ut åtte mann, men de fikk bare tak i fem av dem. Disse ble torturert for at de skulle bli ”pratsomme” Til slutt så de ingen annen utvei enn å vise vei til ammunisjonslageret, men deres straff ble ikke mildere av den grunn”

Tre av sønnene til Mons Silden, Mons, Rasmus, og  Andor ble arrestert og sendt via Grini til Tyskland,  likeså Peder Sætren, svoger til Mons og Marius Silden. De tre som kom seg unna var Mons Silden, Ivar Sæthren og Isak Silden.

Historien om hvordan Mons kom seg unna og i dekning er ikke lite fantastisk. Her kommer den  fortalt av Mons selv:

”Jeg skulle til Ålesund og treffe en mann som kom fra Oslo. Det var først meningen at jeg skulle reise landeveien om Nordfjordeid og ta hurtigruta hjem igjen, men jeg ombestemte meg like før jeg skulle reise, og tok motsatt vei. Dette var lykke min. Jeg visste ikke noe om det som gikk før seg da jeg steg i land fra båten i Måløy. Jeg var første mann over landgangen, og så tyskerne strømme om bord like etter meg. Jeg  forsto at de var ute etter noen, men ante ikke at det var meg. Hadde jeg det vist, hadde jeg trolig prøvd å komme meg vekk, og jeg ville da ha vært ferdig.

I Måløy skulle jeg ta kontakt med tannlege Ragnar Solheim, og en annen av hovedmennene i Måløy, Sverre Skibenes som var blant de arresterte Tyskerne hadde videre reist utover til Silda og hva som hadde hendt der ute, kunne jeg bare gjette på. Det var tydelig at de viste  hva de var ute etter.

Jeg gikk hele vegen til Raudeberg. Plutselig kom det bak meg en tysker med maskingevær på motorsykkel. Det var ikke snakk om å komme seg unna, og jeg regnet med at jeg var ferdig. Men tyskeren var mer interessert i et følge på fire – fem ungdommer som kom langs veien, og som trolig hadde vært på fest i Nordfjord. Meg så han ikke engang.

Jeg tok inn hos en svoger på Raudeberg, og fikk senere følge med en motorbåt som gikk med ”leserbarn” inn til Runderheim. Der ble jeg liggende i dekning i seks uker, til det tok til å roe seg. Jeg hadde for det meste holdt til oppe i ura, og to av døtrene mine som bodde i nærheten sørget for mat.

En natt fikk jeg folk til å sette meg over til Silda, og bodde resten av krigen hjemme. Der bodde ellers bare kona og den ungste sønnen mins som var 14 år og den yngste datteren som var 3 år eldre. Tre av guttene var sendt til Tyskland, en fjerde var sendt til England, og resten av de elleve barna var gifte og bodde andre steder.

En av døtrene hadde telefonsentralen på Silda og visste om det var noe i gjære inne i Måløy. Utenom den nærmeste familien, var det bare et fåtall som visste om at jeg var kommet hjem. Blant annet lensmannen i Selje, Moldestad,  som sørget for reservedeler og batteri til radioen som jeg hadde under krigen.

Jeg var aldri ute av huset unntatt om natten, og når tyskerne var ventet. Jeg hadde tilholdssted oppe på loftet, og derfra hadde jeg en luke opp til taket som jeg kunne bruke om de skulle komme overraskende. De som visste noe her ute holdt tett. Det gikk lange tider før vi fikk i det hele tatt vite at det var mange andre som skjulte seg her på øya,  og da hadde vi til og med kommet hjem den samme natta.  Noe annet som hjalp meg var at det var satt ut et rykte om at en båt en natt hadde vært opp under Stadt og hentet oss, og alle trodde derfor at vi var kommet over til England. Ryktet hadde nok også nådd tyskerne, men likevel var de stadig på razzia.

Når alarmen gikk om vinteren, tok jeg den raskeste veien til løa og gjemte meg i høyet. Det hendte at tyskerne bare var et par meter fra meg, med de fant meg aldri. Om sommeren når det var lite høy på løa, måtte jeg finne meg andre gjemmeplasser. Jeg holdt meg da i passende avstand fra huset, og gikk tilbake når tyskerne var borte.

Under en storrazzia måtte jeg så langt ned i fjæra at sjøen slo over meg. Ikke en natt eller dag kunne vi føle oss trygge.

Sønnene mine som var i Tyskland, hadde kona mi og jeg brev samband med hver14 dag. Guttene fikk tydelig beskjed om hvor jeg var, for de kjente igjen håndskriften min. Det var litt av en påkjenning for kona mi å vite at jeg var like i nærheten når tyskerne kom.

Endelig kom freden, og vi feiret det med å sette poteter. Jeg hadde fulgt godt med i radioen, og alt før kapitulasjonen visste jeg hva som ville skje. På frigjøringsdagen kom alle hit og ville høre radionytt. Mens jeg hadde holdt meg skjult, hadde det gått rykter om at jeg hadde kommet i fly fra England og blitt slept ned i en møkkahaug.

Alle som enten hadde reist fra Silda eller blitt arrestert og ført bort, kom tilbake. Vi fikk telegram om at sønnene våre skulle komme til Bergen den og den dag, og vi fikk  være med en ekstrabåt til Bergen. Jeg glemmer aldri det gjensynet.”

Heller ikke Ivar Sætren og Isak Silden`s tilværelse manglet det dramatikk i de uforglemmelige årene.

”Isak og jeg kom med i ammunisjonstransporten da Mons Silden og sønnene hans fikk for mye å gjøre”, forteller Ivar Sætren.

”Til daglig drev Isak og jeg seifiske sammen med noen unggutter i en leid fiskeskøyte. Min egen var jo stjålet. Tidlig på dagen 8 mai 1942 hadde noen tyskere vært på Silda og satt opp noen merker på det høyeste punktet. For å komme opp dit hadde de klipt over et gjerde jeg hadde satt opp for sauene. Om ettermiddagen var jeg oppe for å ordne det, og så da en tyskskøyte komme inn på den nordre havnen. Den la til kai ved båten til Mons som lå ved kaien, og soldater med automatvåpen gikk om bord. Det kunne ikke være tvil om at noe var gått galt, og at de når var ute etter oss.

Jeg skyndte meg ned igjen og fikk varslet Isak. Vi ble enige om at det ville være den sikre død å stikke til havs. Det ville være mye bedre å komme seg landfast. Vi sa til ungguttene vi var sammen med at vi skulle ut og fiske. Vi startet maskinen og gikk ut like forbi kaien. Da vi kjørte forbi huset til Mons, så vi tyskerne marsjerte på geledd rett i mot det. Vi ville ikke blande guttene opp i sakene, og vi løy til dem om at det var sett så mye sild innenfor øya Barmen. Der inne la vi oss til, og skiftet på å gå opp haugene og se over til Silda. Ut på natta så vi at tyskerne tok en mindre båt og gikk nordom Silda, til der ammunisjonene var gjemt.

Det var ikke lenger grunn for oss å bli liggende, så Isak og jeg gikk til fjells i Barmsund. Der lå vi ett døgn og hadde tenkt oss videre til Nordfjord.

I ukene som gikk flakket vi om, hadde av og til tilhold i fjellet, av og til i skogen og noen ganger under tak hos folk vi visste vi kunne stole på. Verst var det da Isak pådro seg en sykdom. Heldigvis var både doktoren og kjentfolk pålitelige. For at naboene ikke skulle få mistanke om at det var fremmedfolk i huset, måtte kona i huset late som om hun var syk. Det var ikke lett for henne siden hun var sunnheten selv.

Det gikk mange rykter. Blant annet fikk vi høre at det var gått hardt utover de hjemme- at flere var blitt drept. Det gikk flere uker før det ble gitt bud om at vi var i live.

Vi ble til slutt enige om å dra hjem for å vente på okkupasjonen, eller en anledning til å komme oss over til England. Vi kom oss tilbake til Barmsund der vi fikk en fisker og sønnen hans til å ro oss over en mørk natt. Vi rodde nord om Silda og ble satt av i en våg. Litt over klokka to om natta var vi hjemme, men det var ikke mye fred å få.

Alt klokken åtte om morgenen kom ”de svina” tilbake, og jeg måtte hodestups ut i høyet. Det skulle ikke bli siste gangen. De to første årene var det knapt en uke de ikke var på razzia. Ryktet om at vi var kommet over til England hadde tydeligvis nådd dem, ellers hadde de vel gått enda grundigere til verks.

Om natta hadde vi to et og annet møte. Vi ville prøve å komme oss over til England, men det lyktes ikke. Vi fant oss et skjulested under en stor flat sten på den andre sida av øya, helt ned i flodmålet. Der var så vidt plass til at to voksne karer kunne krype under og krølle seg sammen. Vi fant en stor rund stein som vi dro etter oss og tettet åpningen. Her var det  ikke noe mulighet å finne oss enten det var tyskere eller sildere som var på let etter oss. Under denne steinen måtte vi ligge til det kom bud om at faren var over. Det var meget kaldt å ligge der uten å røre på seg, og det samme med nervepåkjenningene som har satt merker etter seg.

Jeg hadde også et gjemmested i huset mitt i tilfelle tyskerne skulle komme så plutselig at jeg ikke rakk å komme meg ut av huset. I andre etasje hadde jeg kledd inn en skorstein som jeg syntes var så stygg. Kledningen var lagt så langt fra muren at en mann kunne krype inn. Jeg måtte da opp på loftet, ta bort et par bord og fire meg ned. Den ble heldigvis bare brukt en gang. Det var så sen sak å stå der fastklemt,  og vite at en ikke kunne komme seg noen vei.”

Da disse en dag rett etter freden, var innom Måløy, ble de hedret av en stor folkesamling, med taler og skolebarn med flagg.

”Jeg ble rent flau og ville gjemme meg igjen” var Isaks kommentar.

Det hadde vært tre år uten en time på dagen til å slappe av også for de som var innviet i sakene, både pårørende og venner.

Gestapoen viste særlig interesse for bilder da de var avhengige av nøyaktige signalement av rømlingene. Martha, Ivar Sæthrens kone, var ute på glattisen ved en av husundersøkelsene. Hun trodde hun hadde fjernet alle albumer, men så fant en av soldatene en i kommoden.  Martha viste at der sto  det et bilde av dem. Han så nøye på hvert bilde, men som ved et mirakel bladde han over den siste siden der bildet var.  Gestapoen gav seg ikke. De ble drept både sauene og hønsene og truet med brann for å skremme folkene.

Også min mor hadde sin oppgave, men hun gjorde den ubevisst. Morfaren min og familien hans bodde slik til at de så innløpet til øya. Dersom noe var på ferde, skulle mor komme med melkespannet og be om melk. Dette var et hemmelig stikkord. Hun var 12 år og kunne ikke forstå at dette ærendet kunne komme så plutselig. Mang en gang ble hun tatt ut av klasserommet. Det hjalp ikke hvor mye hun protesterte og sa at de hadde melk, springe måtte hun uansett.

En gang hun kom storspringende, tøynet hun sammen med Ivar som hadde like stor fart. Det var ikke rart han hadde det like travelt. Det kom tre veiter med til sammen 30 soldater. Tyskerne rykket inn på øya i et stort tempo mens en krigsbåt la seg til innenfor øya og gransket den gjennom kikkert. Ivar hadde bare en ting å gjøre. Da han var kommet ut av gårdsplassen, lot han som ingenting og gav seg til å plukke stein av åkeren. Slik nærmet han seg leia til skjulestedet. I mellomtiden var det satt opp vaktposter på haugene. Da han følte seg ute av syne, sprang han alt han orket og kom seg i skjul.

Martha som var klar over at mor hadde sett Ivar, prøve å få mor til å forstå at hun hadde tatt feil. Men mor som var vokst opp hos dem holdt på sitt. Det var Ivar og ingen annen. Martha sto tilfeldigvis med en tollekniv i hånden, og den løftet hun opp i en fart og sa: ” Du våger ikke å si det til noen”.

En kveld noe senere spurte mormor om hun hadde sett noe til Ivar. Mor tenkte  på tollekniven og stammet frem ”nei”. Hun syntes det var vondt å lyve og ble lettet da Martha senere sa at selvfølgelig kunne hun si det til sine foreldre.

En av gangene da tyskerne kom, ble Ivar`s svigerfar kommandert til sengs. Martha var redd han skulle si noe som var skadelig. Han fikk streng beskjed om å spille dum og blind, tunghørt var han fra før. Har lurte dem riktig godt, og nok en gang var gestapoen kommet forgjeves.

Endelig etter fem farefulle år, kunne øybeboerne ta opp igjen arbeidet  som hadde blitt avbrutt. Om vinteren reiste mennene på sildefiske og om sommeren var det snurpefiske etter sei, men etter som årene gikk ble båtene igjen for små. Denne gangen ble de byttet ut med større havgående fartøyer på 60- 70 for. Dermed kunne de nå felter som lå lenger vekk, f.eks. Shetland og Hebridene.

I 50 – 60 årene skjedde det forandringer innen fiskeryrket. Da begynte de å gå etter pigghå, og dette yrket ble så en helårsbeskjeftigelse i motsetning til tidligere da det var sesongpreget. En naturlig følge av dette var en stabil og økt arbeidsinntekt, og det ble ikke lenger nødvendig å streve med de små åkerlappene.

I alle de årene silderene har vært på sjøen, så har de ikke vært rammet av noen ulykke før i 1969. Det var ”Seilfjell” forliset. Hele besetningen omkom, og som de fleste båtlag var mesteparten i slekt med hverandre. Det var blant annet fire brødre om bord.

Så vel de samfunnsmessige forhold som fiskeriet har gjennomgått en veldig utvikling. I 1921 ble det bygd vei mellom nordre og søre havn. Det var havnevesenet som sto for arbeidet på den  da de byde ut moloen i nordre havn. Veien var 318 mannlige skritt. I 1962 ble denne veistubben utvidet og går nå gjennom hele bebyggelsen. Arbeidet på den varte 2 – 3 måneder.

Forbindelsen til fastlandet forbedret seg, og det hadde sammenheng med skolevesenet. Det første skolehuset ble bygd i 1921 og var todelt med 30 elever. Skolen kunne ikke bestå for alltid og i 1969 ble en ny skole innviet. De tre øverste klassene går på ungdomsskolen på Raudeberg, og dermed fikk øya båtruter hver dag. Av andre bygninger kan jeg nevne bedehus i 1940 og butikk i 1946-47.

Postforbindelsen kom i gang i begynnelsen av 1930 årene, og det var morfaren min som ordnet med det. En av øybeboerne hadde skadet armen på fiske og gikk nå så å si uten arbeid. Han fikk da ansvaret for posten og samtidig en fast inntekt. I de første årene ble posten fraktet med motorbåt 2-3 ganger i uken, men i 1946 overtok M/S ”Måløy” den jobben. Telefonen fikk de i 1924 og elektrisitet i 1952.

Både gjennom radio, fjernsyn, og aviser får vi høre om bygder som rammes av fraflyttelse, og dermed stanses utviklingen på stedet. Dette har ikke vært tilfelle på Silda. Øybeboerne trives utmerket, og de kan ikke tenke seg noe bedre sted. De eldre fornyet og moderniserte de gamle husene, mens de unge bygger i den nye stilen. Bare i de siste årene er det bygd omkring 10 hus.

Jeg tror at de viktigste grunnene til at de fleste av den som vokser opp slår seg til er det gode miljøet og ikke minst de hyggelige menneskene. Øybeboerne føler seg som en stor familie.