Jim Irvine kap-7.

Angrep på Norskekysten
I løpet av 1941 ble tre angrep mot Norskekysten utført atskilte fra hverandre. I tillegg ble alle nordmenn og russere evakuert fra Svalbard og brakt til Storbritannia en gang på vårparten. Albert Eilertsen, en norsk veteran som nå bor på Shetland, var om bord på et bergingsfartøy som lå i en fjord like utenfor Narvik da tyskerne kom den 9. april 1940. Tyske destroyere som stimet inn fjorden førte alle de fartøyene de så inn til Narvik havn. På en eller annen måte så de ikke Alberts gråmalte skip der det lå tett inn til land på den motsatte siden av fjorden. Hun kom seg unna ut til Lofoten. Der manglet det ikke på bergingsoppdrag så lenge sjøkrigen omkring Narvik varte. Senere ble de beordret til Svolvær i Lofoten hvor alle sammen ble avmønstret.

Mot slutten av 1941 fikk han hyre på en isbryter som skulle til Svalbard. Den gikk uten den vanlige tyske kontrolloffiseren om bord. Mens de var der oppe ankom det britiske fartøyer og blant dem var passasjerskipet Empress of Canada. De satte i gang med å evakuere både nordmennene og russerne som var der. De norske ble transportert til Storbritannia, men russerne ble satt i land i Russland. I stedet for å returnere til Norge satte Alberts isbryter kursen mot Island, og det var slik han kom unna tyskerne. Som han sa: "Det var godt å komme vekk fra det tyskokkuperte Norge. På den tiden da jeg kom meg vekk hadde de vært der et år og allerede da var saker og ting begynt å bli ganske ille. Du våget ikke å si høyt hva du virkelig følte, du kunne ikke klage over noe som helst, og alle og enhver følte seg helt maktesløse. Ingen som ikke har opplevd å få sitt land okkupert av folk som tyskerne kan fatte hva det vil si".

Vi skal møte Albert igjen senere. I henhold til Ragnar Ulsteins "Englandsfarten" ble i alt 767 nordmenn evakuert fra Svalbard.

En offisiell oppgave forteller at den 4. mars 1941 gjennomførte britiske tropper og marinestyrker, med støtte av Den Norske Marine et angrep mot øyene i Lofoten utenfor Narvik. De ødela fiskeoljefabrikken, senket elleve fiendtlige skip, tok en god del fanger, brakte med seg tilbake 300 norske patrioter og la igjen forsyninger til den lokale befolkningen. I De møtte lite motstand under angrepet og led ingen tap. Andre kilder forteller at antallet nordmenn som ble brakt over var 285, og det har også vært antydet at slett ikke alle disse var patrioter. Motstanden her ser ut til å ha vært omtrent lik null. Martin Linge var med på dette angrepet som var organisert av kommandørkaptein Frank Stagg, sjefen for den norske avdelingen av SOE. Operasjonen ble sannsynligvis sett på som en verdifull erfaring.

Det var mot slutten av 1941 at det største krafttaket fant sted. Angrepet ble todelt. Den ene halvdelen med kodenavnet " Anklet" gikk mot Lofoten, den andre halvdelen med kodenavnet "Archery" gikk mot Vågsøy. Angrepet var planlagt den 26. desember og Anklet ble også gjennomført på den dagen. Målet for Lofotenangrepet var det lille stedet Reine, og opprinnelig var det antagelig meningen å okkupere dette stedet og opprette et brohode. Det kunne muligens blitt en alvorlig trussel mot den tyske trafikken langs Norskekysten. Men dersom det hadde vært planen fikk vel det japanske angrepet mot Pearl Harbour planleggerne til å tenke seg om på nytt. Angrepet ble i virkeligheten bare en "slå til og løp" affære. Lunna-guttene fra Shetlandsgjengen var innblandet, for de var blitt bedt om å gjøre i stand, bemanne og sende syv fiskebåter som da lå i Invergordon til Norskekysten. Deres oppgave var å slukke alle fyrlyktene langs innerleden i en bestemt lengde syd for Lofoten. Det fullstendige mørke ville blitt en betydelig vanskelighet for de tyske fartøyene som eventuelt ville bli sendt nordover til et motangrep. Howarth fikk ordren bare en uke før jul. Han dro ned til Invergordon og fant båtene i en fryktelig tilstand av sjøudyktighet. Han var ikke engang blitt fortalt den eksakte oppgave båtene skulle brukes til. Erstatningsbåter ble hurtig samlet i Lerwick og snart etter seilte de rett inn i et hurtig tiltagende uvær. Ikke lenge etter returnerte tre til Lerwick. Tre andre gikk inn til Lunna. Av de tre som gikk inn til Lunna gikk to av dem snart ut igjen og etter en god del forskjellige uhell nådde de sitt bestemmelsessted bare for å finne ut at de britiske styrkene hadde allerede vært der og dratt sin vei. Bare en båt, Havørn, returnerte og kom til Stornoway på Hebridene i stedet for til Lerwick i Shetland. Fiskebåtdeltakelsen var et ekstremt dårlig gjennomtenkt prosjekt og Howarth hadde verken fått tid eller midler til å gjøre noe ut av det.

Vågsøy er øya som byen Måløy, Lerwicks vennskapsby gjennom mange år, ligger på. Forslag har vært reist om å innlemme hele Vågsøy og hele Shetland i denne vennskapsavtalen. Foruten den kontakten Måløy-fiskerne alltid hadde hatt med Lerwick, ble en ny lenke smidd i 1931. Det året forliste et skip som het Venus ved syd-vest hjørnet av Vågsøy. Om bord var det ni menn fra Lerwick. De hadde fått hyre om bord en tid med meget høyarbeidsløshet i Shetland hvor arbeide av en hver art var meget velkommen til menn som hadde familie å forsørge. Alle shetlenderne mist livet ved forliset, men bare fire av likene ble funnet. En av dem, John Corkish, ligger begravet på Måløy kirkegård like ved Måløy kirke. De tre andre som ble funnet­, William Davidson, Magnus Edwardson og Charles O'Neil ligger på Vågsvåg kirkegård ikke langt fra stedet hvor Venus gikk ned. I dag blir et hjørne av kirkegården kalt "Shetlandshjørnet". En svær steinblokk, hentet fra området i nærheten av vraket, er av Vågsøy kommune reist der. Lerwick by har utstyrt den med en plate som bærer en passende inskripsjon.

Da tyskerne kom i 1940 var Måløy en liten ung by som akkurat var begynt å vokse. Befolkningen telte antagelig omkring 2000. De fleste husene lå nede ved sjøkanten langs gatene som ble kaldt Gate 1 og Gate 2. Noen bro over til fastlandet fantes ikke.

Forbindelsen med fastlandet var ferge. I dag har gatene med nummer opp til 7 og 8 blitt påbegynt. Nå er ikke befolkningen avhengig av ferger lenger. Ei vakker bro forbinder øya med fastlandet.

Måløyraidet
Helt fra begynnelsen var befolkningen forbitret over tyskernes tilstedeværelse. Fem båter kom over til Shetland i månedene like etter den tyske invasjonen, og omkring ti til fulgte i 1941. Mange flere kom fra distriktene omkring og med utgangspunkter i andre områder. Ei ungjente i tyveårsalderen, Elisabeth Holvik, bestemte seg til å komme seg vekk. Hun var serveringsdame i en kafé i den vesle byen og hun hatet tyskerne fra det første øyeblikk hun så dem. Hun kunne ikke la være å demonstrere sine følelser i nærvær av tyske soldater. Ofte var hun temmelig grov mot dem, og i ett tilfelle ødela hun til og med radioen deres. Hennes venn overhørte tyskere i Hagens Hotell diskutere henne og konkludere med at hun var ei jente de trengte å holde et øye med. Det ble snart klart at de hadde holdt både et øye og et øre med henne, da hun ble innkalt til forhør hos dem. Det var tydelig at hun var i fare. Da hun fikk nyss om at en båt, under ledelse av Sverre Brosvik ble gjort klar for en Shetlandstur ba hun om å få lov til å bli med. Båten var Solveig og Brosvik, en mann på 36 år da, var skipper om bord. De ankom Lerwick den 25. august 1941 med 19 passasjerer. Blant dem var det seks kvinner. To var skolelærere. Som vanlig praksis var ble det først Buckie og siden London for Elisabeth. Etter en anseelig periode i Storbritannia da hun arbeidet både i London og oppe i Skottland møtte hun sin fremtidige mann og Ruth, hennes første barn ble født i Dingwall. I dag bor Ruth, hennes mann og to barn i Måløy og er meget gode venner av forfatteren og hans familie.

Otto Hoddevik var ikke fylt tyve år da tyskerne kom til Måløy. Bare det at de var der, ble snart uutholdelig for ham. Mot slutten av mai 1941, sammen med 23 andre nådde han frem til Skerries, fra Ålesund om bord på Nordhav. Otto kom til å gjøre varierende, og ofte spennende tjeneste gjennom de nærmeste årene. Mye av den fra Shetland, og vi vil komme tilbake til hans historie senere.

En mann som, uten å vite det selv, deltok aktivt i forarbeidet til angrepet på Vågsøy, var Johannes Nessen som i dag bor i Bergen. En del av hans historie er gjengitt i Arnfinn Hagas bok "Natt på Norskekysten", og Johannes bekrefter riktigheten av det som Haga beretter.

Før krigen drev han som fiskeri Solund, og var også en kort tur til sjøs i Handelsflåten. I 1939 hadde han vært i Danzig, det var ikke noe hyggelig sted å være på den tiden­. Mens han var der fikk han en følelse av den faren som nazistene representerte. Da tyskerne kom til Norge arbeidet han for Johannes Mathieson i Solund. Denne mannen kom senere til å bli innblandet i "eksport"-arbeidet til Shetland. Senere ble han med i bergingstjenesten og befant seg om bord på Redningsskøyta Namsos som var stasjonert i Måløy. Bergingsfartøyets radio var plombert, men den lot seg manipulere slik at det var mulig å på "Dette er London med nyhetene på norsk". Til det ble den også brukt. En dag de ble beordret til Bergen, og Johannes fryktet at spillet var slutt. Men tvert imot. Der ble de fortalt at bergingsfartøyene heretter ville bli betraktet som "nøytrale" og følgelig ble plombene på radioene fjernet.

En dag, da han var innom postkontoret, hvisket en av postbetjentene til ham. Han spurte om han ville lytte tilradioen på Namsos på en bestemt frekvens og til en bestemt tid når de var til sjøs? Han skulle skrive ned det han hørte og gi det til mannen på postkontoret. To ganger gjorde han dette. Like før jul ble han bedt om å gå til Hagens Hotell på julaften. Det var en kjent sak at den kvelden ville omtrent hver eneste tysker i området samles der for å spise julemiddagen sin. Han skulle notere seg hvilke avdelinger de kom fra og hvor mange de var. Han møtte opp i sin beste dress og fant seg hjørnebord og gjorde hva han var blitt bedt om. Samme kveld leverte han sin "rapport" til posttjenestemannen. Han var kommet til at det var omtrent 250 soldater og 25 fra marinen der i området, samt et tillegg på 25 mann som hadde kommet for å feire jul på Øya. Han visste selvfølgelig ingenting om at de opplysningene han hadde skaffet skulle brukes som en hjelp i det forestående angrepet på Vågsøy.

På den andre siden av Nordsjøen la de siste hånd på forberedelsene med å ruste ut en flotilje av fartøyer i Scapa Flow på Orknøyene. Flotiljen besto av krysseren Kenya, destroyerne Oribi. Offa, Onslow og Chidwell, troppetransporterne Prince Charles og Prince-Leopold, de to siste som stormangrepsskip, og undervannsbåten Tuna. Kontreadmiral Burrough var styrkesjef for flotiljen og han heiste sitt flagg ombord på Kenya. Den vesle flåten seilte ut fra Scapa Flow i kveldingen den 24. desember. Det var denne styrken som skulle angripe Vågsøy koordinert med at en annen styrke angrep Lofoten.

Samtidig som at disse fartøyene seilte ut fra Scapa Flow begynte folk å samle seg til et juleselskap i Masonic Hall i Lerwick. Selskapet var arrangert av den norske konsul Wendelbø. Nordmennene hadde opprettet et separat konsulat for å avlaste Garriocks en del av arbeidsmengden. Gjestene var for det meste nordmenn, men noen spredte innslag av den lokale befolkningen var også invitert. Det er fremdeles noen blant dem som kan huske dette selskapet. Spesielt husker de godt en ung kaptein som satte liv og fart i selskapet, ikke minst ved hjelp av ei dokke som han vant i aftentrekningen. Den unge kapteinen var Martin Linge som hadde utrettet så mye i London da han valgte ut den typen menn han ville ha i sin tjeneste. Nå var han leder for en styrke av disse karene som skulle landsettes i sitt hjemland for å møte de tyske soldatene ansikt til ansikt. Men dette var bare halvdelen av hele hans styrke - den andre halvdelen var tatt ut for angrepet mot Lofoten. Selskapet strakte seg like inn i de små timer og det var vel ingen som hadde det mer hyggelig enn Martin. Hvem kunne vel ane at nettopp han skulle møte sin skjebne om bare noen få, korte timer?

Syv mørklagte destroyere på vei inn fjorden.
Umiddelbart før avgangen fra Scapa var alle troppene med på en grundig gjennomgang av den operasjonen de skulle være med på. De gjorde flittig bruk av både karter og modeller slik at de skulle bli godt kjent i området. Det var ingen tvil om at de opplysningene som Johannes Nessen hadde samlet og gitt videre til sin kontaktmann ved postkontoret i Måløy, var meget verdifulle. Det var virkelig fullstendige opplysninger om de tyske styrkene - deres antall og til og med det faktum at de hadde en stridsvogn på Øya. (Men i dette tilfellet viste det seg at det bare var en armert bil.) Det var to kystvernbatterier som overvåket hovedhavnebassenget og den vesle holmen som til daglig ble kalt "Moldøen". De var utstyrt med tilsammen fire 75 mm belgiske kanoner tatt av tyskerne i 1940. Ved den nordlige innseilingen til Måløysundet var det to 10,5 cm kanoner og flystøtte til området var tilgjengelig både fra Herdla, Stavanger og Trondheim. Omkring førti Messerschmidt jagerfly brukte disse basene. Det var bestemt at jagerfly fra Wick og Sumburgh ville gi flotiljen flystøtte for en del av overfarten. Det ville være en bombeflystyrke som skulle delta i operasjonen. Commando 51 styrkene var i sin helhet underlagt brigader J. C. Haydon. Andre offiserer var oberstløytnant John Dunford-Slater, sjef for nr.3 Commandostyrke, major Churchill (Gale Jack), som var sjef for troppene 5 og 6, og kaptein Peter Young. Slater ble senere tildelt DSO, Young MC for sin deltagelse i angrepet. Churchill hadde fått MC for sin deltagelse ved Dunkerque i juni 1940. Styrken besto av 525 underoffiserer og menige og 51 offiserer. Den norske avdelingen utgjorde 27 underoffiserer og menige samt syv offiserer.

Som flotiljen sto nordover fra Scapa Flow gikk de rett inn i sterk kuling av styrke 8 fra vest. De to troppetransporterne, som med sine tunge landgangsbåter ble svært topptunge, slingret voldsomt. De fikk også en del skader. Det ble en, for å si det mildt, ubehagelig tur for soldatene som var ombord. De fleste av dem var fryktelig sjøsyke.

De skadene som troppetransporterne fikk, forårsaket en forsinkelse på 24 timer mens de lå i Solum Voe for reparasjon. Men ved 0400 tiden den 26. var de igjen klare til å seile, og la ut på den siste 300 n.mil etappen til Vågsøy. Nå var også vinden spaknet og de mottok signaler fra undervannsbåten Tuna som allerede var i sundet mellom Vågsøy og fastlandet. Her virket den som en perfekt veiviser. Angrepet mot Lofoten, som også var planlagt til den 26. var i full gang da de seilte.

Innseilingene til Vågsfjorden ble overvåket fra utkikksposter Vågsvåg og ved Husevåg. De skulle varsle om fiender som nærmet seg. Det er helt klart at han som var på vakt ved Husevåg så fartøyene som nærmet seg - han kunne ikke unngå å se dem, selv om det fremdeles var tidlig en mørk og snøtung desembermorgen. Han forsøkte å komme igjennom på telefonen til batteriet på Moldøen, men batterisjefens oppasser var travelt opptatt med å pusse sjefens støvler. Han brydde seg ikke engang om og løfta av telefonrøret for å svare. Så forsøkte utkikken å komme frem til Havnesjefens kontor i Måløy. Denne gangen var det en kontormann som svarte, og han rapporterte at det var syv mørklagte destroyere på vei inn fjorden. Det var jo bare tidlig morgen tredje juledag, så kontormannen mente det måtte være noe som foregikk i utkikksmannens egen fantasi. Kanskje han hadde tatt inn litt for mye av det sterke i løpet av helgen? I ren frustrasjon klarte utkikksmannen å få kontakt via signallampe med en gast på signalstasjonen på Moldøen. Endelig hadde han klart å få kontakt med en person som tok han alvorlig. Men gasten, istedet for å skynde seg å alarmere batteriet på øya, rodde han over sundet til Hagens Hotell for å rapportere til vakthavende marineoffiser. Mye verdifull tid var gått tapt og innen de tyske kanonbesetningene ble alarmert var allerede den britiske styrken i aksjon.

Ble tyskerne overrasket, så ble ikke byens innbyggere det mindre. Det første tegnet de fikk på at noe var i gjære var lyden av kanonild. Noe av det trodde de var fra luftvernet. Deler av støyen var tydelig nok fra større kalibre. De hørte fly oppe i lufta - tydeligvis britiske. De ventet i sterk uro for hva det neste ville bli. Der var allerede tre landgangsfartøyer på vannet, ett på vei inn til Holvik ved Måløy og de to andre fulgte sundet innover mot selve Måløy. Nesten samtidig hadde Kenya åpnet ild mot kanonstillingene på Moldøen og i løpet av ni minutter pumpet hun 400 seks toms granater mot målet. De tyske kanonstillingene ble utslettet etter å ha fått skutt bare ett skudd. Onslow og Oribi blandet seg også inn i ildgivningen men da tyskerne åpnet en voldsom ild fra land mot landgangsfartøyene ble Hampden fly tilkalt for å slippe røkbomber mot langangsområdene. Dessverre kom et av bombeflyene, tydeligvis truffet av luftvernild fra den tyske tråleren Föhn. Til å slippe ei stor fosfor røkbombe ombord i et av landgangsfartøyene. Halvdelen av de soldatene som var ombord der ble brent i hjel.

Befrielsens dag?
Landstigningen var suksessfullt gjennomført og ble etterfulgt av en periode med intense gatekamper spesielt i fronten ned mot sjøen. Britiske reservestyrker ble satt inn. Det ble store tap på begge sider. Lengre nord på Vågsøy var styrke nr. 5 landsatt. De hadde sprengt veien for å forhindre tyskerne i å få forsterkninger, hvoretter de trakk seg nedover mot Måløy. Ved middagstid var den tyske motstanden så godt som over. De britiske styrkene foretok en del sprengningsarbeider, og ved 1300-tiden kom ordren om å gå ombord igjen­

Dette er bare en kort oversikt over det som hendte. For innbyggerne i Måløy ble det hele en fryktelig skuffelse. De så de britiske soldatene gå i land. De hørte skipskanonene tordne, flyene, både tyske og britiske oppe i lufta, knatringen fra maskingeværene, håndgranater som ble kastet fra begge stridende parter. Flere av husene var allerede i brann. Larmen fra de intense bakkekampene som blandet seg med den øvrige kakafoni av krigsgny overbeviste dem om at her var det store ting i gang! Dette måtte være begynnelsen på den invasjonen de hadde ventet på så lenge - dette måtte være befrielsens dag for Norge!

På Namsos hadde de vært travelt opptatt med å gjøre sjøklart, men da de første bombeflyene kom over, ble de liggende hvor de var. Johannes Nessen betraktet det som foregikk med stor interesse. Han så at de tyske kanonene på sydsiden av innseilingen kjempet godt før de ble brakt til taushet, men han var mer interessert i landgangsfartøyet som kom inn mot land og at det var norske soldater blant angrepsstyrkene. Den tyske marinekapteinen kom kjørende i en bil, hoppet ut og løp bak noen høyballer som lå der for å søke ly. Hans nestkommanderende løp opp trappa til en skipshandel. Der møtte han ei britisk kule, og en commando-soldat trakk ham inn i forretningen. En britisk soldat lå nede i gata. Han var blitt såret av ei tysk kule. Det er så kaldt, sa han. Nessen løp inn i skipshandelen for å hente et ullteppe til ham. Da han åpnet døra fikk den sårete tyskeren som lå på gulvet se ham, "Es ist sehr kalt" sa han. Nessen fortalte commandosoldaten hvor den tyske kapteinens bil var. De hentet den og brukte den til å frakte sårete ned til landgangsfartøyet. Han plukket opp et britisk gevær som en av de sårete hadde sluppet fra seg. Like etter møtte han en Måløy-mann som kom bærende på et maskingevær. Snikskyttere opererte fremdeles oppe i åssiden. Like ved der hvor bålene hadde kommet inn møtte han en journalist som han kjente. Han spurte om Nessen hadde tenkt å bli med over. Nessen så ned på geværet han bar og svarte: "Det blir vel ikke særlig sundt for meg å være her nå ". En annen mann som var i Måløy den dagen var Birger Igland fra Bremanger. Han hadde rømt over til Shetland med Stanley den 28. september 1941 sammen med 32 andre mennesker. De hadde tatt land i Baltasound og han hadde blitt en av Lingekarene, Ved Måløyraidet hadde han fått et spesialoppdrag - han skulle arrestere en norsk nazist. Det var ikke så mange av dem i dette området, og Birger kjente denne Måløymannen godt. Han drev en hermetikkfabrikk. Birger hadde funnet ham. Selvfølgelig benektet han at han var den mannen Birger var ute etter, men Birger ville ikke høre noe sånt.  "Jo det skal være sikkert og visst at du er. Det er ikke mer enn et par måneder siden jeg snakket med deg". Han tok fangen sin og gjemte ham i en kjeller inntil forholdene fikk roet seg ned litt. Så tok han ham ombord i en av båtene. Forfatteren hadde håpet at han skulle få truffet Birger i 1987, men dessverre var han avgått ved døden tidligere samme året,

Hele aksjonen hadde vært en farefylt opplevelse for Måløyfolket. Jon og Ingeborg Osmundsvåg bodde den gang i et hus oppe i åssiden, like i tregrensen og rett opp for den vesle øya i sundet ved de tyske batteriene. I dag står huset der på det samme stedet, tilsynelatende uforandret, Jon hadde bodd der hele sitt liv. Den morgenen for lenge, lenge siden, med vinterens snø på bakken, "Tredje Juledag" kaller Jon det. Da plutselig fikk de oppleve at kampene begynte like i nærheten av stedet de bodde. Commandosoldatene som dukket opp like bak huset hadde kommet på land i Holvik litt lenger syd. Der hadde de brakt den tyske stillingen til taushet og nå nærmet de seg gjennom småskauen, for å slutte seg til sine kamerater i hovedangrepet.

Når de nærmet seg fra den kanten var Osmundsvågs hus det første de kom til og noen av dem kom inn. Kenya hadde sprengt kanonstillingen på Moldøen. Overlevende tyske soldater derfra forsøkte å rømme oppover åsen like nedenfor huset Flere landgangsfartøyer kom innover og krigsskipenes kanoner konsentrerte seg om tyske kanonstillingene på fastlandet ved Deknepollen. Dette var, kan hende, den mest intense fasen av kampene. Tyskerne, som forsøkte å rømme oppover åsen kom inn i kryssild mellom de commando-soldatene som var inne mellom trærne og de som var kommet inn i huset. To av dem som var inne i huset var Lingekarer fra den vesle kontingenten Lingekarer som deltok i angrepet. Mange av husene i området sto i flammer selv om Jons hus og kirken fremdeles forunderlig nok var uskadd.

En britisk kaptein var blitt hardt skadet i den ene armen av en håndgranat som en tysk soldat kastet. Soldaten hadde kommet opp fra det tyske hovedkvarteret i Ulvesund Hotell. Han ble straks skutt ned og drept av commandosoldatene. Kapteinen ble tatt inn i huset hvor Jons svigerinne, med hjelp fra en annen som var der, forbandt ham. Etterpå bar Jon ham på ryggen hele veien ned til et av landgangs-fartøyene. Samtidig med at han leverte den sårete britiske offiseren begynte tyske fanger å komme ombord. I det området hvor Jon bodde var folk svært opphisset og barna gjorde sitt til at kaoset ble nesten totalt. Det var meget vanskelig å få til noen som helst orden og det var mange som løp og gjemte seg mellom trærne i skauen.

Død tysker ved døren.
Ingeborg kan enda huske alt sammen klart og tydelig. -Alt skjedde så fort, sier hun. -Det aller første jeg husker jeg så, var brunkledte "kaki-ben" som klatret over et gjerde. Noen venner og naboer kom inn til oss og vi gikk alle ned i kjelleren. Det er tydelig å se at hun er stolt av sin mann og hans oppførsel den dagen. Han kom og gikk hele tiden uten hensyn til kampene som foregikk omkring dem. Han holdt dem hele tiden underrettet om "krigens gang" for på den måten å roe dem ned mest mulig. Det skulle også en god del mot til å bære den sårete britiske offiseren på ryggen ned til landgangsfartøyet. -Jon varen modig mann den dagen. Commandosoldatene hadde brukt huset deres fordi i Ildgivningen derfra dekket så stort område. - Tyskerne som forsøkte å rømme fra øya kom forbi huset vårt men da ble de selvfølgelig beskutt av kommandosoldatene. Da vi til sist rømte huset for å søke skjul i skogen. Måtte vi skreve over en død tysker like utenfor døren vår. Men commandosoldatene hadde også falne i det åpne området rett ned for huset vårt. Det virket som de var unødvendig uvørne med hensyn til å blottstille seg. Jons svigerinne var sykepleier og hun og jeg forbandt den britiske kapteinen. Jeg kunne snakke engelsk og virket som tolk. Han ga meg en sigarett.

Da kampene var over og britene hadde dratt sin vei dro Ingeborg for å overnatte hos noen venner. Jons svoger var lege og Jon ble igjen i Måløy for å ta seg av de sårede og døde. Mange av dem var tyskere, men de tok seg av alle sammen uansett nasjonalitet. Commandosoldatene som hadde vært i huset til Ingeborg og Jon gikk ikke tomhendte derifra. De tok med seg noen småting, tydeligvis souvenirer bare som bevis på at de virkelig hadde vært på land i Norge. Ingeborg brød seg ikke om det. men hun sa med et smil: -De tingene de tok var ikke norske. Det var ting jeg hadde kjøpt i England!

Kvinnene kom tilbake dagen etter angrepet. De fryktet tyske reaksjoner. Men umiddelbart skjedde ingen ting. Likevel reiste Ingeborg og Jon opp til gården hun kom fra i Nordfjord. De hadde begge to hjulpet britene og hun snakket så godt engelsk! Etter noen dager kom de tilbake. De fikk være i fred. I huset til Jons bror fant tyskerne noen radiodeler. Han ble arrestert, men etter å ha blitt forhørt ble han sluppet fri igjen, men tyskerne rekvirerte huset hans. Folk i Måløy gikk på "tå hev en stund etter angrepet. Men represaliene, som alle hadde fryktet. Uteble nesten helt. Den største skuffelsen var at angrepet hadde vart så kort tid og tilsynelatende vært så meningsløst. Som de sa: -Vi lurte på: Hva var hensikten med angrepet?

Fra britisk side lå svaret på spørsmålet opp i dagen: Som operasjon var angrepet en strålende suksess. 16.000 tonn tysk tonnasje var senket. En viktig fiskeforedlingsbedrift var ødelagt. De tyske styrkene i Måløy var så godt som fullstendig tilintetgjort eller tatt til fange - det var bare omkring førti mann igjen. De store, tyske. kanonene var alle sammen blitt brakt til taushet. Syttini nordmenn ble med tilbake til England. ( -Noen av dem kunne vi godt klare oss foruten. var den, kan hende uærbødige kommentaren fra en av innbyggerne i Måløy.) Og hva var prisen for angrepet? Femtito allierte offiserer og menige mistet livet - førtifem briter, to australiere, to kanadiere, to ny zelendere og en nordmann. Men i Måløy hadde folk vanskelig for å se det på den måten. De hadde vært sikre på at angrepet hadde vært begynnelsen på frigjøringen av Norge. Alle hadde de vært voldsomt opprømte og forventningsfulle. Og så den like sterke følelsen av å være sveket da britene rett og slett bare drog sin vei igjen, og la bak seg en liten by med mange hus fryktelig ramponert og mange fremdeles i brann. Ødeleggelsen av industrianleggene betydde at mange hadde mistet arbeidet, og befolkningen var nå prisgitt tyske represalier enda mer enn før. Men de klaget ikke.

Men hva med Johannes Nessen? Han kom seg vekk med en hollandsk båt. Noen sårete og døde ble også brakt ombord og journalistvennen hans kom også med. Nessen ble bedt om å overta kommandoen og snart var de i full sving med å skyte på to tyske fly som snart trakk seg unna. Ved midnatt stoppet de og begravde de døde i havet og uten flere hendelser kom de frem til Scapa Flow. Nessen gikk inn i Kompani Linge og trente med dem inntil Petter Salen kom på leting etter menn til "Shetlandsbussen ". Slik kom han til Shetland. Senere ble han skipper på Andholmen, en av de fire, store arktiske hvalbåtene som hadde kommet seg unna til Island og som alle ble meget viktige båter i den tjenesten. Ni ganger tok han henne over til Norskekysten og han husker godt den turen de gjorde til Lofoten den 11. desember 1942. De var borte i 13 døgn. Da ubåtjagerne kom og ble satt inn i tjeneste gikk han ombord på Hessa hvor Petter Salen var skipssjef.

Da angrepsstyrken trakk seg tilbake gjennom Vågsfjorden ved 1430 tiden, angrep de diverse vaktposter etter hvert som de passerte dem og ved 1600 tiden dagen etter, den 28., var styrken tilbake i Scapa Flow. Men hva med Martin Linge? Hva hendte med ham hvis minne holdes levende blant medlemmene av "Lingeklubben"? Han hadde gått i land sammen med sin styrke og hadde vært midt i sentrum av kampene ved fronten. De hadde kommet til Ulvesund Hotell, det tyske hovedkvarter og Martin hadde nærmet seg hovedinngangen og ropt til alle som befant deg der inne at de skulle komme ut med en gang og overgi seg. Det tyske svaret var en serie fra et maskingevær, og Martin Linge falt der dødelig såret. "Lingeguttene" hans kastet med en gang håndgranater inn i hotellet. Dette ødela praktisk talt hotellet og gjorde opp med de tyskerne som befant seg der inne.

Det var mange døde tyskere å begrave etter angrepet. Det var også en del falne av den allierte styrken som måtte bli igjen da angrepsstyrken trakk seg tilbake. Til tyskernes ære skal det sies at de utførte begravelsen av de falne allierte den 31. desember under full militær honnør, og en tysk æres-garde skjøt salutt over gravene.

I 1945 ble alle gravene åpnet igjen og de døde ble sendt til sine hjemland eller militære kirkegårder. Noen beretninger sier at Linge ble begravet i havet, men ne sannsynlig forklaring er at hans legeme ikke ble oppdaget før et par dager var gått og at han ble begravet sammen med en britisk marinegast som ble funnet i vraket av et av landgangsfartøyene.

Alle de journalistene som var med på angrepet brakte med seg hjem både fortellingen om det som hadde foregått og en mengde bilder. Hendelsen fikk store oppslag i britiske aviser og tidsskrifter og bevirket en kraftig høyning av den britiske moral på en tid da gode nyheter var mangelvare. I Måløy hvor noen av de bitreste kampene fant sted i og omkring tannlegens hus, står kulehullene i treverket som tause vitner om det som hendte på denne minneverdige dagen. Martin Linges statue, der den står utenfor Martin Linges Hotell, hjelper til å holde hans minne friskt. Og Kompani Linge, der det vokste frem fra sin spede begynnelse, vil alltid oppta en ærerik plass i den norske historie.